Opprinnelig publisert som kronikk i VG 19. september 2023
Av Arnfinn Pettersen. Seniorrådgiver i Human-Etisk Forbund og redaktør for antologien Ingen frihet uten ytringsfrihet
Jeg skulle ønske dette var enkelt. Jeg skulle ønske det var så lett som å si at det å brenne koraner er en forkastelig handling. At de som gjør det er bøller, som tyr til primitive metoder for å håne og provosere. Og at det enkelt lar seg løse med et forbud.
Men det er ikke så enkelt.
Ta den dansk-iranske kunstneren Firoozeh Bazrafkan. 5. august slo hun opp et lite bord utenfor den iranske ambassaden, i Svanemøllevej på Københavns poshe nordkant. Der brukte hun seksten minutter til metodisk å rive en koran i stykker på et rivjern. Iført en t-skjorte med teksten “Woman Life Freedom”.
I en pressemelding forklarer hun at «Performancen er en kommentar til det iranske styres krav om respekt for koranen. Et krav som oser af dobbeltmoral. Styret selv viser nemlig ingen respekt for kvinders rettigheder og hævder, at netop koranen berettiger styrets undertrykkelse af millioner af kvinder.»
Den som ikke respekterer individets rett til å bestemme «hvad hun vil sige, hvordan hun vil leve, og hvordan hun vil se ud», har ikke selv krav på respekt, fastslår Bazrafkan.
Og hun har unektelig et poeng. Et mer enn godt nok poeng til at det burde være enkelt å konkludere med at dette er en legitim ytring. At det er en gjennomtenkt og reflektert aksjon med et tydelig budskap, og ikke en bølle som tyr til primitive metoder for å håne eller provosere.
Det burde være enkelt, altså. Men det gjelder ikke for Danmarks justisminister Peter Hummelgaard, som i slutten av august kommenterte Bazrafkans performance slik: “Jeg vil opfordre hende til at skabe noget, skrive noget, male noget, hugge noget i sten, lave noget musik, hvad ved jeg, i stedet for at ødelægge ting.”
Et utsagn som bør bekymre oss.
Det danske forslaget til det som i praksis er en ny blasfemilov, er bekymringsfullt nok i seg selv. Det er noe langt mer enn bare et forsiktig forsøk på å regulere muligheten til å brenne koraner, som var det vi ble forespeilet.
Det er ikke sikkert det vil brukes til for eksempel å forby fremvisningen av et kunstverk som Serranos Piss Christ eller opp ned-kors på svartmetallkonserter. Men det er heller ikke vanskelig å se for seg at et forbud mot «utilbørlig behandling af genstande med religiøs betydning for et trossamfund» kan brukes sånn.
Om ikke nå, så om noen år.
Hummelgaards utsagn må ses i lys av dette. Én ting er at det gir uttrykk for en forgangen og overforenklet kunstforståelse. Verre er den foraktfulle og nedlatende holdningen til en både legitim og høyst relevant politisk markering. En markering mot grov og hensynsløs undertrykkelse i et av verdens mest repressive regimer. En undertrykkelse som begrunnes nettopp med å vise til Koranen.
“Af alle regeringens forstemmende udtalelser siden jordskælvsbeslutningen, har denne ubetinget været den værste,” som den danske rettsfilosofen Jakob V. H. Holtermann konstaterer på Facebook.
Bazrafkan er selvsagt ikke hevet over kritikk. Hun har en lang historie for å la sine protester gå utover koraner. Hun har både makulert dem og gitt dem 99 piskeslag. Og i 2013 ble hun dømt for rasisme, etter å republisert utsagn om muslimske menn andre alt var dømt for. Hun oppsøker aktivt kontroverser og fortjener å tas tilstrekkelig på alvor til å kritiseres der det er på sin plass.
Her skiller hun seg fra aktører som Paludan og SIAN, som det gir lite mening å møte med argumenter. Når SIAN eller Rasmus Paludan brenner koraner, både kan og bør det selvsagt kritiseres. Men det gir liten mening å diskutere med høyreradikale aktører som gjerne flørter med ekstremismen. De bør heller møtes med en tydelig fordømmelse og avstandstagen.
Og det kan absolutt tenkes sammenhenger der det å brenne en koran med rimelighet kan vurderes som rasisme og/eller truende adferd. Men da er det fordi konteksten er rasistisk eller truende, ikke fordi brenningen i seg selv er det.
Det kan også føres en god sak for at politiet bør få myndighet til å innskrenke hvor og/eller når en koran brennes. Det er gode sikkerhetspolitiske argumenter for at man bør kunne innskrenke muligheten til å brenne dem for eksempel utenfor ambassader – selv om Bazrafkans er et eksempel på at også slike innskrenkinger ikke må være en selvfølge.
Og det er ikke nødvendigvis urimelig å innskrenke muligheten til å brenne dem for eksempel på et torg i en bydel med stor muslimsk befolkning, eller utenfor en moske etter fredagsbønnen. En slik begrensning forutsetter dog at det gis adgang til å brenne dem på et annet, tilstrekkelig offentlig sted.
Jeg kan for min del ikke se at det er en utilbørlig innskrenkning av noens ytringsfrihet å måtte brenne en koran foran Stortinget.
Men et gjennomgående forbud mot «utilbørlig behandling af genstande med religiøs betydning for et trossamfund» er i realiteten å gjeninnføre en blasfemilov, seks år etter at Danmark avskaffet den forrige.
For egen del hadde jeg levd fint med en juridisk løsning som gjorde det mulig å begrense SIANs eller Paludans mulighet til å brenne koraner på så provoserende måter som mulig. Selv hvis det innebar å skitne til hjørnene av noen fine prinsipper.
Men det forutsetter at løsningen ikke samtidig tar Firoozeh Bazrafkan med seg i dragsuget. Slik den danske loven altså gjør, hvis vi skal ta Hummelgaard såpass seriøst som man bør med en justisminister i en slik sak.
Og en innskrenking av muligheten til å protestere mot grove menneskerettighetsbrudd i et diktatur, er ikke en pris det er verdt å betale for å hindre primitive bøller i å være primitive bøller.